Først noen tanker om reviews
Etter å ha fått anledning til å bli kjent med disse tre hodetelefonforsterkerne, så innser jeg at det å lese review av hver enkelt alene gir begrenset mening rent bortsett fra å få en innsikt i funksjonalitet. Konklusjonene over skulle vise det. Så, det å laste ned en to-tre reviews av f. eks. BCL og et tilsvarende antall reviews av f. eks. 160D for å finne et konsensus er vanskelig. Forutinntatthet til komponentene er vanskelig å legge til side. Både for de som leser disse reviews, men også for de som forfatter dem. Alle påvirkes. Det er først når man har mulighet til å foreta direkte sammenligning man får referansepunkter å forholde seg til. Og, det er da lettere (eller rettere sagt mindre vanskelig) å finne ut hva man liker best. Eller "best"? Hva betyr egentlig det? Det finnes ikke noe best. Best er statisk og endimensjonalt. La oss heller si: foretrekker. La meg få fokusere på to forsterkere denne gangen.
Under denne hyggelige og uvitenskaplige muligheten til å sammenligne Burson HA-160D og Lehmann Black Cube Linear (BCL) så storkoste jeg meg i dagesvis og mange timer hver dag. Variert musikk ble spilt og både AKGs K702 og Sennheisers HD800 ble benyttet.
Oppsett
Burson ble benyttet som DAC. Det betyr jo at når jeg lot meg engasjere til musikken fra Burson så var det kortest mulig signalvei fra kilden: MacMini. Benyttet Decibel som avspiller og memory play og exclusive access til DAC. Når jet lot meg rive med av Lehmann som musikkformidler, så ble Burson benyttet som DAC og koblet til Lehmann analogt.
Førsteinntrykk
Man kan nesten putte 4 stk. Lehmann i en Burson. Så forutinntattheten kan slå ut i fullt mon bare ved synet av disse på bordet foran seg. Burson er privat / flashy og Lehmann mer proffmarked / industriell i designet. Lehnann BCL selges med og uten USB/DAC. Velger man den siste opsjonen så er det en inngang som takler 16-bit/48kHz. Dette betaler man i underkant av 2K kroner for. Burson 160D fås kun med USB/DAC ferdig installert. Man kan spare noen tusen ved å velge 160, men da må man på DAC-jakt. Ingen av disse har balanserte inn/utganger, for de som vektlegger det.
Lehmann er tysk og Burson australsk. Dette oppsummerer forsåvidt forskjellen i designet: Fra motsatte deler av verden. Prismessig er de relativt like, dersom man skal ha Lehmann med USB/DAC innebygget.
Lehmanns volumjustering er solid og trinnløs. Man justerer volumet eksakt til own liking. Burson har trinnvis justering, og de som er ekstreme petimetre vil bli stresset av at de ikke kan sette volumet mellom to trinn. Til de: Det går nok over. Etter en stund er det ikke noe man egentlig legger merke til lenger. Lehmann kan lett monteres under en bordplate med originalt ekstrautstyr. Kan være kjekt.
Lyd
Som nevnt innledningsvis er det vanskelig å ikke være foutinntatt til en komponent dersom man har gjort hjemmeleksen og lest seg opp på forhånd. Vel, hjemmelekser er ofte av det gode. Men, ikke når det gjelder hifi og man vil danne seg inntrykk selv. "What you look for, is what you find" sies det innen forskning, og det er mye sant i det. Demosanger. Med såpass mange timer og dager blir det tullete å plukke ut såkalte demosanger egentlig. Jeg har hørt mye forskjellig.. For å illustrere bredden i repertoaret så kan disse stå som en illustrasjon:
- Mozart Violin Concerts (Trondheimsolistene og Marianne Thorsen)
- Now you´re gone (Basshunter)
- Misson Bell (Amos Lee)
- Blue (Bodil Niska)
- Minimum / Maximum (Kraftwerk)
- Folk is the new black (Janis Ian)
- New Beginning (Tracy Champman)
- Black Clouds & Silver Linings (Dream Theater)
- Bringing Down the Horse (The Wallflowers)
Time out / Dagene går
(Det er nå jeg skal beskrive med flotte adjektiver om hva jeg hører på hver demosang og hver forsterker. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Og grunnen er i oppsummeringen nedenfor).
Oppsummering
Etter å ha snytt deg som leser for 70% av hva en hifiomtale ofte inneholder, så kan jeg ha litt dårlig samvittighet. Bare litt. Underholdningsverdien i de 70% er ofte større enn hva de forteller leseren, så jeg går rett til den kyniske oppsummeringen:
- Lehmann gir inntrykk av å slå hakket hardere i musikk der det er påkrevd
- Burson gir inntrykk av å passe vokal / akustisk musikk hakket bedre
- Lehmann gir av og til inntrykk av å låte mer underholdende enn Burson
- Burson gir inntrykk av å ha hakket mer utklinging enn Lehmann
- Hastigheten musikken formidles med via Lehmann er 100,1% og Burson 99.9%.
Dette er alle inntrykk som er "satt på spissen". De prismessige forskjellene, samt utseendet, lar jeg hver enkelt vurdere selv.
Takk for lånet av to helt supre hodetelefonforsterkere, som begge ga mine K702 et helt nytt liv. HD800 var jeg glad i før dette også, så ytelsen der overrasket ikke. Den største overraskelsen var på K702.
Tenk at du sitter der med begge og switcher frem og tilbake. Tenk deg at du sitter der og ikke switcher frem og tilbake, men bruker en forsterker over noen dager. Vet du hva? Du kommer høyst sansynlig ikke til å foretrekke den ene fremfor den den andre dersom du har variert musikksmak. Er du derimot veldig låst og har en forkjærlighet for en bestemt musikkgenre; først da skal du tenke deg riktig godt om før du velger. Og, man skal være oppmerksom på hvilke digital-til-analog-konvertere man velger til dem.
Og disse inntrykkene føyer seg bare inn i en lang rekke meninger om disse gode forsterkerne, så dere får tolke det ditto.
-- end --
